Festivalklare for våren/sommeren 2012 etter kritikerrost album!

Så langt har det haglet med 6’ere og 5’ere for Langhelg; Pressen skriver blant annet:

«…oser faktisk av konsertenergi, og kommer garantert til å bli en slager på scenekanten.» (Telemarksavisa – 6)

« dette er ei fantastisk plate. Ei blanding av Alf Prøysen, Bruce Springsteen, John Mellencamp og Steve Earle. Med sterke låtar og tekstar av ei anna verd.» (Firdaposten – 6)

«Herlig! Låtmessig stiller kvintetten seg nok en gang i fremste rekke av norskspråklig tekst og sangformidling … herlige og folkelige rytmer som for lengst er blitt Ni livs kjennemerke … Gang på gang har Ni liv imponert Musikk-Norge med sine plateutgivelser. Langhelg blir intet unntak.» (Trønderavisa – 5)

«… bygderock på sitt beste. Ikke noe dårligere enn Nordstogas siste plate, kanskje bedre … Den nye plata Langhelg, bør ta gruppa til nye salgshøyder». (Vårt Land)

«Bedre enn noen gang … » (Vest-Telemark Blad)

Om «Langhelg»
? Det nye albumet er et resultat av at vi har tenkt helt annerledes enn tidligere i forhold til selve innspillingsprosessen, slår Solberg fast. ? Da jeg fikk hørt ordentlig på lydbildet på den forrige plata, Hallingspark, gikk det opp for meg at jeg ikke egentlig likte det. Det var for perfekt og litt for kjedelig.

? Derfor har vi gjort alt mye mer direkte denne gangen, jeg føler at vi har lykkes med å fange opp det som er essensen i musikken på en mye bedre måte.

En utløsende faktor for denne forståelsen av at det enkleste kanskje er best, kan ha vært en omfattende interesse for djevelens eget instrument.

? I året som har gått har jeg nesten bare spilt fele og hørt på gammel, old-time felegnukk. I Bø er det mange som spiller hardingfele, og jeg har meldt meg inn i det lokale spelemannslaget.

Jon har lært mye slåttespill av kompisen Ottar Kåsa som er spelemann og en av få felemakere i Norge.

Det er flere som har inspirert Jon til å plukke opp fela. Både felespillende familiemedlemmer og det amerikanske old-timey bandet Old Crow Medicine Show. Det innebærer at det for første gang er Solberg selv som spiller det som er av fele på et Ni Liv-album.

De siste fem årene har Jon Solberg også «oppdaget» Bruce Springsteen. Han ble bedt om å spille Springsteens «The River» i et bryllup, et oppdrag han påtok seg under sterk tvil, tenkte på den som en litt forslitt poplåt, men endte opp med å lytte seg dypt inn i Springsteen-katalogen.

? Som ung rockgitarist var det metall-musikken som var det store, Metallica, Megadeath og Slayer, den slags.

I sangen «Gynge» forteller Jon om grantreet han tilbrakte mye tid i som barn.

«Da eg var liten og las i Hobitten da hadde eg et klatretre i urskogen, rett bak huska mi./ Det var ´kje bare, for i feltet mitt var det ingen større tre enn det/ Ei gran i stram giv akt som liksom stod på vakt for å jage bergtroll viss dom kom forbi.» Og avslutningsvis: «Da eg var liten og aldri blei sliten gekk tida seinare enn nå./ Ein dag var som ei veke, og vel så det!/ Det var perfekt for en med mange prosjekt og mykje rart å finne på: Fotballproff i England og gitarhelt i rockeband, og reise jorda rondt frå toppen av et tre».

Jon, som var det han beskriver som en attpåklatt , var bare ti år da han plukket opp gitaren. Faren hans er hobbygitarist, med forkjærlighet for Evert Taube og den svenske visetradisjonen. Det er ikke vanskelig å se for seg at kimen til utviklingen av tekstforfatteren Solberg er å finne her. For det er tekstene til Ni Liv som aller mest skiller bandet tydelig fra det etter hvert store feltet av norskspråklig rock.

Langhelg inneholder tolv sanger som spenner opp et bredt tematisk lerret, fra oppveksterindringene i «Gynge» til flere klisjefrie kjærlighetssanger, deriblant radiohit?en «Din Mann», til et dramatisk oppgjør med en snuseske (jo da!) til den avsluttende krigshistorien i «Hallo Gentlemann».

? Da vi i 2006 valgte å kalle oss Ni Liv, hadde det en viss foranledning. Mormora mi var søskenbarn til Jan Baalsrud, den virkelige hovedpersonen i Arne Skouens Oscar-nominerte krigsflyktningsdrama fra 1959,  Ni Liv. Det var selvfølgelig en historie som ble fortalt mye i familien. Men det er først nå at jeg synes at tida var moden for å fortelle nettopp den historien som en Ni Liv-sang.

Ni Liv har med årene vokst til i dag å være en kvintett. Ved siden av charter-medlemmene Solberg og trommeslager Eivind Aase, teller bandet i dag også bassisten Knut Olav Sandvik, keyboardisten Terje Meisingset og gitaristen/banjoisten Jan Birger Akerhaugen.

Det er dette ensemblet som fremstår i sin fulle, dynamiske bredde på det nye albumet, Langhelg, spilt inn live i Kyrre Fritzners studio i Fredrikstad i løpet av, nettopp, en lang helg. En kreativ erfaring som har fått Ni Liv til å se det lydmessige lyset.

Ni Liv har laget sin egen sjanger, «Telemarkana». Det betyr amerikansk og norsk folkelig musikktradisjon i stolt samspill. Den amerikanske rootsmusikken og singer/songwritertradisjonen har lenge inspirert låtsmed Solberg, og han har særlig sans for folkerockerne Steve Earle og Bruce Springsteen. Solberg er i tillegg flasket opp på Alf Prøysen, Evert Taube, Vømmøl Spellmannslag, Knutsen og Ludvigsen, Lillebjørn Nilsen og Jan Eggum. Ni Liv har funnet sin egen sound og sitt eget musikalske uttrykk: «Rockegitar og banjo, hammondorgel, piano og fele ? helnorsk countryrock presentert på Telemarks-dialekt.»

 

Radiohits:
Siden 2006 har Ni Liv hatt hele 11 låter inne på NRK P1?s spillelister, inkl. «Det va den gong» (2008), «Ikkje spør» (2007), «Sitt litt te» (2006), «Gamlevegen heim» (2010) og nå nylig «Din mann»

 

Diskografi:
Bygdabilly Band (Warner Music, 2006)
Telemarkana (Warner Music, 2007)
Sjumilsteg (Telemarkana Records, 2008)
Hallingspark (Sonet, 2010)