Granlund med nytt album 10 februar: «Bror min og jeg»

Trond Granlund er sangeren som virkelig har sunget seg inn i hjertene til norske radiolyttere i årene som har gått siden den norske debuten med Tida er?e ingen som kan snu fra 1995.

? Jeg var godt i gang med innspillingene til en ny, vanlig plate i 2008, da jeg kom til å nevne for Norskamerikaners Bjørn Kulseth at jeg på si holdt på med et aldri så lite «Alan Lomax- (sentral amerikansk folkemusikkarkivar) prosjekt». Med sanger som hadde tilknytning til faren min, bygget på mange opptak jeg hadde gjort med ham. Jeg spilte et utdrag, og Bjørn reagerte spontant og med absolutt overbevisning. Han mente vi burde legge den nye plata til side og isteden satse på å gjøre ferdig det som ble Sanger jeg lærte av faren min.

I bakspeilet er det lett å se på denne bråsvingen som et skoleeksempel på at plateselskap og artister bør stole på magefølelsen sin. Sanger jeg lærte av faren min ble i 2010 et fenomen som gjerne kan sammenlignes med det T Bone Burnett-produserte soundtracket til Cohen-brødrenes O Brother, Where Art Thou? En samling sanger som på organisk vis fant veien til et stort, takknemmelig og, ikke minst, rørt publikum.

? Jeg har aldri fått så mange reaksjoner på en plate noen gang, forteller Trond, ?noen forteller at de sitter hjemme og griner når de hører på «De nære ting», «Spill sigøyner spill» og «Barndomshjemmet».

Under alle omstendigheter er plata også et oppsiktsvekkende kapittel i det store granlundske fortellerprosjektet som etter hvert teller ti norske plater og tre bøker. Samtidig med Tronds nye album, Bror min og jeg, kommer også den nye boka Sanger jeg lærte av mamma og pappa.

Tittelkuttet på Bror min og jeg er skrevet på bestilling av Eigil Berg, også fra Oslo, som har kjent Trond siden midten på sekstitallet.

? Jeg snakket med Eigil om temaet, men det er han som har løst det kreative, en sang om alle oss som i barndom og ungdom ble fanget av den magiske tiltrekningskraften som strømmet fra amerikansk populærkultur, personifisert ved Elvis Presley, Marilyn Monroe og John Wayne.  Vi som drømmer om å sitte på en porch på et stort hus ute på prærien, ikke sant? Vi som lekte cowboy & indianer timesvis hver dag.

? Og som har måttet innrømme at ikke alt var like rosenrødt i Amerika som vi trodde («..det var fasaden og drømmen vi så, en drøm som brast som de lekreste blomster av plast.»).

? Jeg har ikke noe oppheng i å ha laget alt selv, har alltid først og fremst vært en melodisnekker, så det dreier seg mest av alt om å få tilgang på de beste sangene, uansett hvor de måtte komme fra. Det er derfor veldig bra at jeg har et så godt samarbeid med så mange flinke folk, som Eigil og tekstforfattere som Ingvar Hovland og Asbjørn Stokkeland.

? Men jeg har definitivt et kreativt behov, jeg synes det er veldig morsomt å lage ting, om det nå er plater eller bøker.

Tronds siste prosjekter har altså med betydelig gjennomslag fortalt om hvor Trond kommer fra, hans tunge tilknytning til østkanten av Oslo (Det er en grunn til at Trond er den eneste som sang sammen med Jokke, på to sanger) og hvem foreldrene hans var. Men det er også av vesentlig betydning at Tronds sønn, Tommy Granlund, blir en stadig viktigere del av Tronds musikalske uttrykk. Det er en ikke så rent lite stolt far som slår fast «Han har jo blitt kunstner!» i cover-teksten knyttet til melodien «De seine høstkvelda», som begge to har skrevet.

Video: Bror min og jeg

Granlund har gått veien fra rock?n?roll på 70-tallet, via popstjerneliv på 80-tallet (fikk «Spellemannpris» for pop-platen Pleasant Surprise i 1981), til å være blant de aller mest hardtarbeidende og populære roots-artister frem til i dag. Han har utgitt hele 21 plater, de siste 7 på norsk, med radiohit?er som «Bandidos i det fri» og «Himmelvogna» og nå senest «De nære ting». Han bidro også med en imponerende versjon av Erik Byes «Kommer tid, kommer råd»på hyllestplata En hildringstime fra 2005, hvor mange av Norges fremste artister hyllet Erik Bye etter hans bortgang.